Mozart, You & Me

“Mozart, You & Me”. String sextet commissioned by Stephan Barratt-Due and Oslo Camerata and premiered in Febr. 2006. 8`

Recorded and broadcasted by Nrk.                

Performed at World Music Days in Hong Kong:ISCM

Score at MIC

This piece, which was a commission from the string ensemble Oslo Camerata, takes it´s general outline from the Mozart anniversary 2006. But as a work of art, the main focus for me was distance; the fact that it is such a long time since he lived.

Music in general could of course sometimes be felt “near” or sometimes “distant”. In the case of Mozart, I always have been reminded by others that he is so universal and near through the beauty of his musical spirit. Sometimes Mozart suddenly comes closer, but most of the time his music is so far away from me. This comes out in different levels: one could say that he is distant in historical terms, but at the same time he is near because of his central position in european musical tradition. Futher on one could ask if this arise from our understanding of him. In that case he might be much more distant than we like to imagine.

So working with this as an main idea, which also is immanent in working with others material, the play of distance avoke; to both point out distances in the way I treat his material, and how we as listeners `hear` Mozart.

What I do with Mozart, is a kind of re-reading or filtration. In this case I use the Divertimento in D, KV 136. I have kept the first movement as a framework for the composition, superimposing segments from the other movements. I also have tried to imagine the relations that the musicians have to this music – the fact that they already have the original in their bodies.

Then it comes out as “Mozart, You & Me”.

___

Samtale med Emil Bernhardt

Erik S. Dæhlin: Mozart, You & Me

”Studér de klassiske partiturene! Studér Mozart, Haydn, Beethoven – vi har fortsatt mye å lære av dem!” Denne typen pedagogisk insistering har en lang tradisjon. Den levende komponistens svar derimot, vil nødvendigvis variere i takt (eller utakt?) med historiens gang. Erik S. Dæhlins stykke, som urfremføres i kveld, tar direkte utgangspunkt i Mozarts Divertimento KV 136.

”Hvordan er det for en nålevende komponist å forholde seg til Mozart? Erik S. Dæhlin tenker og svarer:

Det interessante med å forholde seg til en annen komponists verk, er at man kan spille med avstand. I Mozarts tilfelle kommer dette til uttrykk på mange plan: Man kan si at han er fjern rent historisk, samtidig som han ved sin sentrale posisjon i den klassiske musikktradisjonen er nær. Videre kan man spørre seg om dette skyldes vår tids oppfatning av ham, i så fall er han muligens fjernere enn vi liker å innbille oss. Det interessante med å lese Mozart gjennom vår tids tonespråk, er at disse spillene med avstand kan påpekes og belyses.

Hvordan har du konkret forholdt deg til Mozarts originale materiale?

Jeg har kalt stykket for en filtrering av Mozarts divertimento. Dette betyr at jeg har beholdt den ytre strukturen av den første satsen, som ramme for min egen komponering. I tillegg har jeg førsøkt å forestille meg musikernes forhold til musikken. Det faktum at de allerede har originalen i ryggmargen gir spennende muligheter for en komponist.

Man kan tenke seg at grepene i den kompositoriske prosessen idag nødvendigvis skiller seg fra Mozarts. Hvordan har du opplevd dette?

Mine grep og min teknikk skiller seg radikalt fra Mozarts. På den annen side er det nettopp dette som muliggjør det spillet med avstand som jeg var inne på tidligere. Der Mozart legger akkompagnementsfigurer i understemmene, kan dette i mitt stykke snus på hodet. På samme måte er det med motivene som hos Mozart for det meste presenteres etter hverandre. Hos meg kan de derimot spilles over hverandre og kombineres og synkroniseres på måter som ville vært utenkelige for Mozart. I tillegg kommer nye spilleteknikker som flagoletter, strøk på stolen, glissando, og bruk av buens treverk. Dette fremkaller støy, en klangkategori som var fremmed for wienerklassisismens mestere.”